Sesong 3 i haukeland

Nå er det lenge siden siste oppdatering her på bloggen. Men nå er det iallefall litt nytt å fortelle etter en heller stille fotosommer med unntak av besøket i hubroens rike. I år kom vi nokså tidlig i gang med foringen på åteplassen, og håpet var masse liv fra spurvehaukene fra tidlig i september. Det gikk heller tregt i starten, men etterhvert har aktiviteten tatt seg opp. Noen dager har vært riktig bra med fullt trøkk i flere timer når spurvehaukene jager skjærene og nøtteskrikene "veggimellom".

Noen ganger sitter haukene bare 3 - 4 meter fra skjulet og bryr seg ikke så mye om at kameraene nesten går varme.

Solsikkefrø og brød fra den lokale bakeren går unna når mengder av småfugl, samt skjærer og nøtteskriker koser seg i flere timer hver dag. Som regel er det svarttrosten som kommer først.

Deretter er det meiser og finker av ulike slag som innfinner seg. Av og til blir det knuffing selv om matfatet er overfylt.

Men det er først når nøtteskrikene og skjærene kommer, at det blir liv i leiren. Da kan plutselig spurvehauken angripe, og fotografen må selv være på alerten. Det nytter ikke å halvsove om man skal gjøre seg forhåpninger om å feste et haukeangrep til minnebrikken.

Noen ganger er det falsk alarm når fuglene flykter, men noen ganger er det et reellt angrep.

Det har stort sett vært unge hauker på plassen nå i høst, selv om det også hender at voksenhauken viser seg. Jeg har lenge håpet på å få besøk av den vakre hannen, men så langt har ikke det lykkes.
Men en god erstatning er den unge hannen som pleier å komme hver dag.

Mellom angrepene er det viktig å pusse litt på fjærdrakten, eller å kvitte seg med litt unødvendig ballast.

Legg forøvrig merke til merkene etter haukeklørne på greina.

Mange av angrepene kommer fra haukene når de sitter i dette treet omlag 13 meter fra skjulet vårt, men den siste dagene har mye av aktiviteten vært bak bua eller litt ut til sidene. Det blir det ikke så mye bilder av, så vi håper at dette retter seg igjen snart. Det er jo like foran objektivene våre at det bør være mest action.

I år har vi ny sittepinne og i drømmene mine har jeg sett for meg mange situasjoner på denne pinnen med både hønsehauk og spurvehauk. Så langt har det ikke blitt så mange situasjoner på den nye stokken. Men her en dag ble barrieren brutt. Spurvehauken tok seg en pause på stokken mens det kom en kraftig regnbyge.

Jeg både håper og tror at det blir mange fine motiver på den værbitte stokken.

De senere dagene har dette ekornet dukket opp og det forsyner seg godt av solsikkefrøene. Et moro og flott bekjentskap.

Jeg ser heller ikke bort fra at ekornet tiltrekker seg hønsehauken som holder seg i nærheten. Vi får håpe at hønsehauken heller foretrekker maten vi serverer.

Ellers håper vi på en god senhøst sammen med spurvehaukene med mange fluktsituasjoner. Ofte skjer det så raskt at vi ikke rekker å følge med, men håpet lever om blinkskudd idet spurvehauken slår klørne i et nøtteskrike. Det hadde vært noe å vise fram.