Last visit to the Hawk-hide in 2011

Yesterday gave me a last chance to go to the hawk-hide in 2011. And what a day! First of all Knut was back and it was a pleasure to "shoot" with him again. And second, the hawks came and stayed for 2 hours. A new juvenile together with an adult male. After a while the adult took to it's wing after just a couple of dives against the juvenile male.

The bait this morning was a crow, and the juvenile gave us a real show during all the attempts to fly away with the crow. After a couple of yours ha managed to get away with what was left.

We hope for snow in January and a lof of action outside our hide. I plan on coming back with more reports from "our" hawks in a couple of weeks.

I wish all my followers and readers a Happy New Year. I hope all your dreams come true in 2012!

Willy

God jul

Med dette haukebildet tatt for akkurat 1 år siden, vil jeg ønske dere alle en velsignet julehøytid!

Når jeg vandrer ute i det fri, føler jeg meg som nærmest min Skaper. Om bare et par dager feirer vi at Jesus kom til vår jord. Jeg vil gjengi en kjent og kjær julesalme for dere alle.

Deilig er jorden
Av Bernhard Severin Ingemann

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelens pilgrimsgang!
Gjennom de fagre riker på jorden
Går vi til Paradis med sang

Tider skal komme, tider skal henrulle
Slekt skal følge slekters gang.
Aldri forstummer tonen fra himlen
I sjelens glade pilgrimssang.

Englene sang den først for markens hyrder
Skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden! menneske fryd deg!
Oss er en evig frelser født!

Hønsehauksesongen er igang igjen - Goshawkseason # 2

Ja, nå er det endelig stor aktivitet på åteplassen igjen. Spurvehaukene har veket plass for sin større slektning hønsehauken. En dag i slutten av november mens jeg var på vei opp til skjulet, føy det ut en hønsehauk i nærheten. Senere samme dag mens jeg ventet på besøk av spurvehaukene, kom en ny hauk flygende sakte over skjulet. Da visste jeg at ting var i ferd med å skje. Jeg må si det var deilig etter å ha lest på mange andre blogger om aktive hønsehauker på divere åteplasser.

Så kom stormen "Berit". Det blåste noe vanvittig på åteplassen, og den nye bua vår veltet rett og slett. Enorme krefter selv et stykke fra kysten. Heldigvis fikk vi snudd den på rett kjøl igjen, og til alt hell var det minimale skader på bua.

Fugl ble plassert på samme stokken som i fjor, og haukene fikk noen dager i ro og fred før jeg tok turen opp igjen. Fjør spredt overalt og en fugleskott uten kjøtt vitnet om at hauken hadde vært her de seneste dagene. Ny fugl ble plassert mens det ennå var mørkt, og så var det bare  å vente. Litt før kl. 08.30 forsvant plutselig alle svarttrostene med et svare leven. Og så ble det stille - lenge. Så etter en halv time lander plutselig en voksen hauk i sittetreet. Yes!!! Da er vi igang igjen med en ny hønsehauksesong.

Merkelig nok blir den bare sittende. Frister ikke maten? Men så får jeg forklaringen. En ungfugl suser plutselig rett mot voksenfuglen før den setter seg i et tre like ved. Ungfuglen ser ut til å være merket. Ifølge grunneier Glenn har hekkingen slått feil i år for hønsehaukene lokalt, så dette er kanskje en omstreifer?

Etterpå blir det veldig mye skrik og skrål fra både ungfugl og voksenfugl. Men ingen av dem våger seg ned på åta. Etter en time forsvinner de begge to uten at det har blitt så mange bilder på meg.

Noen dager senere stemmer værmeldingen og jeg tar en ny tur. Dagen før har Glenn hørt ungfuglen, så jeg føler meg trygg på at jeg får haukebesøk. Omlag halv 9, før det er ordentlig lyst, sitter voksenfuglen der igjen. Denne gangen blir den bare sittende noen minutter i furua før den setter kursen ned mot åta. Og der blir den lenge. I hele tre og en halv time. Helt utrolig.

Kråka sitter godt fast, men hauken forsøker likevel å få den med seg.
Bare ved ett tilfelle blir den forstyrret av ungfuglen. Men jeg skal si at ungfuglen fikk klar beskjed om å holde seg vekk fra matfatet.

Etterpå fortsetter voksenfuglen å spise. Omsider er den mett og forsvinner inn i skogen igjen. Jeg sitter igjen med mange bilder og en fin opplevelse en kald vintermorgen på Sørlandet. Dette borger bra for resten av vinteren. Nå må jeg bare sørge for at det alltid er mat der oppe slik at haukene ikke forsvinner.

Jeg håper disse bildene kan være til inspirasjon for fotokompis Knut som nylig har hatt en ryggoperasjon. Mitt håp er at Knut snart er på beina igjen slik at vi igjen kan sitte sammen i bua og forevige fantastiske motiver fra den norske villmarka.

Harer på Sydspissen

I traktene mine hender det nokså ofte at vi ser hare langs kysten. Særlig på Lista har jeg mange ganger møtt harer mellom rullesteinene. Det er et interessant dyr vel verdt å bruke tid på. Det spørs om jeg ikke må ta en tur nordover til øyene i Finnmark engang for virkelig å få mange møter med "Trampe".

Det øverste bildet er nokså mye "herjet" med sånn for moro skyld.

Hurra - bloggen min fyller 1 år

I dag er det jubileum på bloggen min. Det er akkurat ett år siden mitt første innlegg på bloggen. Målet med bloggen har vært å publisere bilder, tanker og opplevelser. Det har kanskje blitt litt vel mye rovfuglbilder, eller kanskje ikke? Et par besøk i Flatanger og et eget haukeprosjekt sammen med et par kompiser har gitt mange fine opplevelser og bilder.

En av mine andre store interesser er jakt, fiske og fangst. Nå som alle barna snart er over bleiestadiet, håper jeg at det skal bli mer tid til disse aktivitetene også. Med kameraet som følgesvenn, selvfølgelig.
Veidemannskulturen sitter dypt i meg etter å ha vokst opp med jakt, fiske og fangst som en naturlig del av tilværelsen - som min far, og som hans far før ham igjen. Jeg håper at jeg kan formidle interessen for naturen til mine barn, og at de igjen kan føre tradisjonene videre. Innimellom vil det nok dukke opp et og annet blogginnlegg om dette temaet. Målet er at det ikke bare skal være bilder av døde bytter, selv om byttet er en naturlig konsekvens av denne aktiviteten. Det viktigste er å formidle opplevelser fra turer i naturen.

Tusen takk til dere som følger bloggen min, og mange takk til dere som gir kommentarer også! Det er veldig gøy og inspirerende. Jeg håper dere følger med meg videre i år 2 på bloggen.

Nedenfor følger noen bilder fra det siste året.

Den uheldige spurveuglen

I januar for nesten 2 år siden tok jeg turen ut i garasjen for å rydde litt. Mens jeg flytter på noen krepseteiner, ser jeg plutselig at det ligger en død spettmeis  i den ene teina. Så vidt jeg husker med et hull i brystet. Jeg åpner teina, og ser plutselig at det sitter ei spurveugle der på den ene nettingveggen. Også den død, dessverre. Den må ha jaget spettmeisen og flydd inn i teina. Spettmeisen ble nok drept momentant, mens den lille spurveugla rett og slett må ha sultet i hjel siden den ikke klarte å komme ut av teina. Det hele gjør meg trist til sinns. Kunne jeg ha gjort noe for at dette ikke skulle ha skjedd? Konklusjonen min er nei. Teinene ble lagret inne i garasjen, og fuglene må ha fløyet inn mens porten har stått oppe et ubevoktet øyeblikk. Deretter har garasjen vært lukket i noen døgn før jeg oppdaget tragedien.

Jeg skulle så gjerne heller ha fotografert denne lille råtassen i levende live. Siden denne vinterdagen for et par år siden har jeg tenkt på å kalle på spurveugla. Det er sikkert flere artsfrender i nærheten og kanskje kan det lykkes. Hvis ikke får jeg hjelpe til litt og henge ut ei fuglekasse i løpet av vinteren.

Jeg er takknemmelig dersom noen av dere andre naturfotografer har tips til hvor nær bebyggelse man kan plassere fuglekasser for disse uglene.

Not just hawks - ikke bare hauker!

After quite a few hours in the hide in October, it's not a surprise that sparrowhawks are my most photographed subject lately. Some people say "don't you get fed up with these raptors?" Well, no! That's my honest answer. Every day with my hawks is exiting. I might get to see a different behavior from these quick hunters, or a totally different light. Or maybe I can capture a sucessful hunt. After a couple of weeks with a flu, I just can't wait to spend a whole day in the hide again.

But what about other kind of naturephotos? As the days get shorter we get to see beautiful light during sunrise and sunsets. Here in the high north, although I live in the southernmost part of Norway, in November, December, January and February the sunrise and sunset occurs not in the middle of the night. And that's one of the great things about winter.

So driving to and from work can be a good way to watch nature at it's finest and yes, I usually bring my camera. So today I will post a few landscape photos. They are snapshots, but I like them anyway.

So between the visits to the hawk-hide, I will keep trying to capture the beauty I see here on the southern tip of Norway.

"Pappa - æ så sinnafuglen!"

Ja, dette var kommentaren til sønnen min på snart 5 år da han var med i haukeskjulet søndags morgen! Sinnafugler er egentlig en god beskrivelse av rovfuglene. De har et skumelt blikk og de dreper ofte maten sin selv. Det høres selvfølgelig tøft ut for en liten guttunge.

"- Den var liten", var den neste kommentaren. Det stemmer også, kanskje den minste av ungene til det lokale spurvehaukparet og kanskje en hann?

Søndagen blir en heller rolig dag, ikke som for ei uke siden da det var fullt av kråker, nøtteskriker og skjærer. Da koste spurvehaukene seg virkelig, opptil 3 stykker samtidig. Årsaken til mindre liv er kanskje mindre åte i form av rådyr og andre viltkadavere?

Det ble foretatt ringmerking av 4 av 5 unger i det lokale spurvehaukredet som bare ligger noen steinkast unna haukeskjulet vårt. Vi har alltid vært sikre på at det er de lokale fuglene som kommer til oss, men nå er vi ikke like sikre lenger. Ingen av de observerte ungfuglene har vært merket, så kanskje det kan være et fra et annet kull i nærheten eller det er fugler på trekk? Da jeg var innom i går morges med nytt åte, var det nok en ny ungfugl på stedet. Den var mer gul enn hvit på brystet.

Uansett om det er lokale hauker eller fugler på trekk; jeg koser meg med å følge "sinnafuglenes" kamp for tilværelsen. Det er interessant å observere disse raske jegerne, og hvordan potensielle "ofre" for klørne opptrer når haukene er i nærheten. Skulle gjerne visst mer om spurvehaukens liv og levemåte! Det spennende nå er hvor lenge vi får beholde spurvehaukene her. I fjor forsvant de fra åteplassen vår da hønsehaukene etablerte seg. Vi hørte spurvehaukene i nærheten gjennom hele vinteren, men vi så de aldri igjen. Så vi får nyte hver mulighet til å observere vår minste hauk så lenge vi kan.

Nytt besøk på spurvehaukens jaktmarker

En ny åpning i tidsklemma, hva gjør jeg da? Ingen tvil i min sjel - en tur opp i haukeskjulet! For å gjøre en lang historie kort; Det blir mye venting, men til slutt kommer det tre spurvehauker som jakter som gale på kråker og skjærer. De holder på rundt åteplassen i over halvannen time. Selv når jeg går ut av bua fortsetter de angrepene bare noen få meter fra meg. Helt utrolig! Dessverre var lyset ikke så bra. Det betyr høy ISO og ikke korte nok lukkertider. Mange av bildene ble derfor ikke så skarpe og klare som de ellers ville blitt. Det var synd, for noen av situasjonene var veldig artige. Det kunne blitt mange blinkskudd i dag, men isteden ble det bare nesten. Forhåpentligvis får vi noen godværsdager med flere angrep fra spurvehauk-"skvadronen".

Men her følger iallefall noen av bildene fra turen.

Alle bildene tatt med 200-400 med 1.4x TC. Spurvehaukene satt seg ikke på de nærmeste sittepinnene denne gangen, så det ble flere miljøbilder. Legg gjerne igjen kommentar om hvilke bilder dere liker best.

Fantastisk dag i spurvehaukens rike

De som har fulgt med på bloggen min, har sett at vi i fjor hadde besøk av spurvehauken på foringsplassen vår i skogen. Nå i høst har vi fått bygd oss ei ny bu og er klare for en ny sesong med rovfugler. I fjor var spurvehaukene i området i oktoberi og november, frem til hønsehaukene gjorde sitt inntog. I sommer har det lokale spurvehaukparet fått frem 5 unger og dermed har vi fått forhåpninger til at vi kan treffe disse kjappe haukene igjen på foringsplassen vår.

Nå har vi foret for småfuglene et par uker, og i dag tidlig tok jeg den første ordentlige turen for å se om det også i år blir fulltreff på spurvehauken. Det er stjerneklart når jeg reiser hjemmefra, og nesten vindstille. Slike dager har det ikke vært mange av denne høsten. Litt før kl. 07.00 er jeg ferdig rigget i bua. For første gang har jeg med 1.4x teleconverter som skal brukes på min Nikon 200-400. Som vanlig er det svarttrostene som ankommer først, deretter spurvene. Rett før kl. 08.00 sitter det en kjøttmeis på den nærmeste sittepinnen, kanskje bare 3 meter fra glugga. Jeg tar noen bilder av denne mens jeg venter på mer storfint besøk. Plutselig forsvinner meisen med et skrik, og gjennom kamera stirrer jeg plutselig på spurvehaukhunnen. Jeg hadde ikke ventet at hauken skulle sette sååå nærme! Jeg tar et par bilder, før jeg roterer kamera og får tatt et par bilder til i høydeformat. Så med ett er besøket forbi. Yes! Nå er målet for høsten innenfor rekkevidde; fast besøk av spurvehauken. I løpet av de neste timene, blir det mange besøk. Hannfuglen jakter med stor iver etter småfuglene og suser forbi telelinsen flere ganger uten at jeg rekker å ta bilder av angrepene. Hunnen setter seg på ulike sittepinner 6-7 ganger. Det er ikke så mange sekundene hver gang, men lenge nok til at jeg får tatt noen bilder.

Nedenfor følger noen av bildene fra dagens tur. Et par av blinkskuddene har jeg gjemt unna til senere bruk.

Du verden hvor mye jeg gleder meg til å tilbringe mange timer i bua denne høsten og vinteren når slike flotte skapninger dukker opp foran telelinsa!