Tilbake til begynnelsen / Back to the beginning

Ja, da nærmer det seg virkelig jul med stormskritt. Det er tid for å roe ned og nyte dagene sammen med familien. Naturfotografering blir det nok litt mindre av når julefreden senker seg. Kanskje det er like greit. En liten pause kan gjøre underverker for kreativiteten, inspirasjonen og utholdenheten som en er avhengig av for å skape severdige bilder.

De senere årene er det rovfuglene som virkelig har fanget min interesse og min tid. Men det var ikke der det startet. Nei, det er friluftslivet og veidemannslivet som har preget min tilværelse siden barndommen. Foreldre og besteforeldre har selvfølgelig hatt sin påvirkning på meg, og det er jeg takknemmelig for.

Det viktigste er å være ute i naturen. Der ute under Guds frie himmel kan man oppleve det mest utroligste, fra nordlys til møter med fantastiske fugler og dyr.

For meg er naturen et fristed der jeg opplever nærheten til min Skaper Om jeg fisker, jakter, plukker bær eller fotograferer - ja, se det er nesten det samme. Det viktige er å være der ute.

Jeg vil oppfordre alle som leser dette innlegget om benytte jula til å finne roen, fylle batteriene og finne tilbake til det som betyr mest for deg. Det som betyr mest for deg, er det som du best kan skildre og beskrive. Den samme oppfordringen går til meg selv også. Så får vi se om fremtiden bringer mer enn rovfuglbilder fra mitt kamera. Kanskje det kan bli flere skildringer fra mine røtter og fra det som virkelig betyr noe for meg.

Med disse tankene vil jeg ønske dere alle en velsignet julehøytid! I wish you all a Merry Christmas!

Hønsehaukrapport nr. 2 - Lettskremt

Mange ganger har jeg sett hønsehaukene denne høsten, men nesten alltid bare flyvende over åteplassen. En gang satt gamla såvidt et par sekunder, men det var for mørkt til å få bilde av det.
Så en morgenstund for noen dager siden merket jeg at storhauken var i nærheten. Det er lett å merke på fuglene på åteplassen.

Litt før kvart på ni blir det plutselig full panikk blant nøtteskrikene og plutselig kommer en stor hunnhauk susende fra bak bua mot sittestokken. I det den setter seg tar jeg et par bilder. Lyset er svært dårlig, og lukkertiden blir litt for lang. Bevegelsesuskarphet er kjedelig når effekten ikke er ønsket. Før hauken sitter stille er den atter på vingene igjen. Resten av dagen ser jeg den bare jaktende og ikke på sittestokken. Håper den snart roer seg ned litt slik at det blir skarpe bilder.

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe; resten av dagen er det nemlig en spurvehauk som jakter på nøtteskrikene. Den setter seg på alle mulige steder - alt fra 2 til 10 meter fra telelinsen. Flere ganger er det like før spurvehauken flyr inn i solblenderen. Den er så nærme at det er helt utrolig.

Tidligere hadde jeg et innlegg på bloggen som handlet om spurvehauken og hønsehauken kan sameksistere. Våre erfaringer er litt delte, men i år ser det ut som om de klarer å leve sammen. Noen ganger har hønsehauken forsøkt å ta spurvehauken, mens andre ganger har jeg sett at spurvehaukene har forsøkt å jage bort hønsehauken. Det er veldig artig at begge artene kan gjeste oss. På hver sin måte er de flotte rovfugler. En slosskamp mellom to hønsehauker er utrolig å overvære. Men lite kommer opp mot spurvehaukenes lynraske angrep på nøtteskrikene og skjærene. Men jeg er som Ole Brumm; ja takk, begge deler!

Nå er snøen kommet i sør, og forhåpentligvis vil det bli nye møter med haukene med hvit bakgrunn.
Ha ei fin uke nå i begynnelsen av adventstiden.

Hønsehaukrapport 1 - Gamla er tilbake

Siden vi så smått begynte å fotografere hønsehauk for 3,5 år siden, har vi hvert år hatt gleden av å treffe Gamla - en velvoksen og flott hønsehaukhunn. Vi tror det er den sammen hunnen. Hvert år har det blitt avkom og i begynnelsen av sesongen er vi alltid spente på om vi får møte henne igjen.

Dette året har vi allerede sett en stor ungfugl, en halvvoksen hann (2 eller 3 år) og heldigvis også Gamla. I år kom de tidligere til åteplassen enn tidligere, og det virker som om Gamla skal lære avkommet å jakte. De sitter i trærne ved åteplassen og plutselig kommer angrepene mot skjærer og nøtteskriker.

Forrige gang jeg satt i bua opplevde jeg flere slike angrep og etterhvert fant jeg ut at jeg måtte prøve å få noen fluktbilder siden haukene ikke ville sette seg på sittestokken vår. Så da neste angrep kom, klemte jeg på med 9 bilder i sekundet og håpet av fokusen ville treffe. Jeg hadde forhåndsfokusert på en bestemt avstand. Heldigvis ble det rimelig skarpe bilder.

Det er ikke alltid lett å tenke komposisjon når det går så kjapt, men jeg er rimelig fornøyd med dette bildet der hønsehauken svever over tretoppene etter et mislykket angrep.

Jeg gleder meg virkelig til denne sesongen og håper på mange møter med hønsehaukene.

Full fart i haukeland

Ikke alle dager i haukeskjulet har vært like gode denne høsten. Men stort sett har vi hatt rikelig selskap av spurvehaukene etter at vi startet foringen. Det har blitt utallige angrep mot skjærer og nøtteskriker og det har vært en stor fornøyelse å bivåne samspillet i naturen. For samtidig som spurvehaukene stadig perfeksjonerer sin teknikk for å skaffe seg fersk kjøtt, blir også nøtteskrikene og de andre stadig dyktigere til å unnslippe angrepene. Men noen ganger går det slik det må gå......

Jeg blir stadig vekk forundret over spurvehaukens akselerasjon. Den er sannelig en dyktig flyger og jeger. Helst vil jeg kombinere nærbilde med action, men så raskt som det skjer er det en skikkelig utfordring. Men du verden så moro det er å prøve, og en dag vil det vel lykkes med nærbilde av hauken som slår klørne i sitt bytte.

Uansett vil jeg i dette innlegget vise noen bilder fra de få turene jeg har hatt i bua i høst.

Til slutt vil jeg ønske dere alle ei fin uke. Ta med kameraet - en vet aldri når drømmemotivet plutselig er der.

Havørna - en av mine favoritter

Dette innlegget vil jeg vie havørna, en av mine favoritter. For en tid tilbake viste svært mange naturfotografer frem sine bilder av denne vår største ørn. Nå er det ikke så ofte av vi ser bilder av havørn lenger. Kanskje noen tenker at havørna er "gjennomfotografert" og at det ikke lenger er interessant å se bilder av denne?

For min del finnes det nesten ikke en mer spektakulær fugl. Det er litt av en opplevelse å følge angrepene mot levende eller død fisk. Avhengig av vind, lys, omgivelser etc. kan bildene bli svært forskjellige og varierte. Det beste bildet er nok fortsatt ikke tatt av havørna, så akkurat det burde være god nok inspirasjon for konkurransefotografene. Om bildene blir fantastiske eller bare gode, se det betyr kanskje ikke mest for de fleste av oss. Men tenk for en opplevelse det er å opleve havørnas jakt på nært hold!

Derfor skal jeg fortsette fotojakten på havørna, om det er her i sør eller lenger nord i landet. Jeg vil også oppfordre dere andre til å vise bilder av havørna og ta nye bilder av den mektige skjærgårdskongen. Vi tåler fortsatt å se mange bilder og kanskje også filmer av den.

Denne gangen er bildene hentet fra arkivet mitt fra Flatangerturene i 2010. Som dere ser av bildene er det benyttet ulike blendere og lukkertider. Det er gøy å eksperimentere litt. Får håpe det ikke blir så lenge til jeg kan få tatt en ny tur til ørnenes rike for gode opplevelser og bilder.

En ting som er sikkert er iallefall at et par store forstørrelser på veggen av havørna imponerer de fleste som kommer på besøk. Vi naturfotografer, både proffe og amatører må vise frem bildene våre slik at flere blir kjent med vår fantastiske natur her i landet.



Flott møte haukugla / Northern Hawk Owl

Noen ganger skal man ha flaks. Og det hadde jeg virkelig på høstens flotteste dag på Sørlandet.
Fotovenner fra Rogaland hadde nettopp kommet ut fra kamuflasjen vår med bilder av spurvehauker og endel småfugler. Selv om aktiviteten på åteplassen ikke hadde vært helt på topp, iallefall når det gjelder fotomuligheter på haukene, var det en fornøyd gjeng som satte kursen mot Lindesnes igjen. Jeg lå noen minutter før de andre, og plutselig ser jeg en flott fugl sittende i ei lita gran bare et par meter fra veien. O salige stund - tenker jeg. Nå har jeg sjanse til å få bilder av haukugla. Jeg sniker meg ut med kameraet klart og tar bilder med en gang for å sikre meg. Så nærmer jeg meg forsiktig mens jeg tar bilder nesten kontinuerlig. Når jeg står rett under treet, finner ugla ut at den vil flytte seg litt. En stund blir den sittende oppe på et låvetak før den plutselig stuper ned etter et mus i det høye gresset. Så blir den plutselig borte, mens jeg glisende kan gå igjennom bildene.

Av og til skal man som sagt ha flaks. Jeg ringer etter mine fotovenner, men ingen tar telefonen. Får håpe de ikke går glipp av denne muligheten. Etter mange lange minutter ringer det i telefonen igjen, og når de hører hva som er på gang blir det fart i sakene. En liten stund senere ser jeg bilen, og sammen går vi forsiktig i den retningen jeg sist så den.

Elgjegerne som kommer forbi, lurer nok veldig hva som skjer. Det ikke hver dag at 4 mannfolk med digre telelinser står i veikanten på denne heieveien.

Haukugla har vært sett på dette stedet noen ganger de siste ukene, men nå er det en stund siden sist. Jeg vet ikke så mye om arten utenom at den ikke er så vanlig her i området. Det er vel lenger nordover at den har sitt kjerneområde. Uansett må dette være en av de flotteste fuglene som finnes. Navnet sier det meste - både hauk og ugle, kan det bli bedre for en rovfuglinteressert fotograf?

Etter ei stund finner vi haukugla igjen. Den har fanga ei mus som den plasserer på toppen av en råtten trestamme. Ser ut som den hamstrer. Vi beveger oss forsiktig rundt i området mens ugla flyr fra tre til tre. En flott opplevelse å følge den. Noen fotomuligheter blir det, helst på litt langt hold. Men av til ganske nærme også. En herlig opplevelse.

Et croppet bilde av ugla i flukt i tett skog.

Det siste bildet viser haukugla med mus i klørne.

En fantasisk flott dag som ble toppet med en uvanlig flott fugl. Livet som naturfotograf kan være godt i blant.

Skremmer hønsehauken bort spurvehauken???

Ja, da har den første hønsehauken vist seg på åteplassen. Eller rettere sagt så har to hønsehauker vært her, for sammen med den store ungfuglen var en voksenfugl også. Ungfuglen skreik og bar seg som ungfugler pleier. Den prøvde seg med et angrep på ei nøtteskrike, men uten hell. Det blir spennende å følge disse haukene gjennom vinteren. Men først håper vi på noen dager til med besøk av spurvehaukene.

Vi som har denne åteplassen har diskutert om hønsehauken fortrenger spurvehaukene. For to sesonger siden forsvant spurvehaukene helt da hønsehaukene etablerte seg i området. I fjor var det litt annerledes. Da holdt spurvehaukene seg lenger på plassen, faktisk utover vinteren selv om vi ikke så dem så ofte.

For noen dager siden jaktet en ung spurvehaukhann på fuglene på åteplassen. Etter ei pause med fjørstell fløy den plutselig rett til værs, og der kom en voksen hønsehaukhann flygende. Spurvehauken fløy rett opp mot hønsehauken, ja det virket nesten som om den forsøkte å jage den bort. Fikk ikke bilde av denne situasjonen, men det var artig å se.

Det hadde vært moro hvis noen av dere har synspunkter på om hønsehauken normalt skremmer bort spurvehaukene, eller om de kan eksistere fredelig sammen.