"Pappa - æ så sinnafuglen!"

Ja, dette var kommentaren til sønnen min på snart 5 år da han var med i haukeskjulet søndags morgen! Sinnafugler er egentlig en god beskrivelse av rovfuglene. De har et skumelt blikk og de dreper ofte maten sin selv. Det høres selvfølgelig tøft ut for en liten guttunge.

"- Den var liten", var den neste kommentaren. Det stemmer også, kanskje den minste av ungene til det lokale spurvehaukparet og kanskje en hann?

Søndagen blir en heller rolig dag, ikke som for ei uke siden da det var fullt av kråker, nøtteskriker og skjærer. Da koste spurvehaukene seg virkelig, opptil 3 stykker samtidig. Årsaken til mindre liv er kanskje mindre åte i form av rådyr og andre viltkadavere?

Det ble foretatt ringmerking av 4 av 5 unger i det lokale spurvehaukredet som bare ligger noen steinkast unna haukeskjulet vårt. Vi har alltid vært sikre på at det er de lokale fuglene som kommer til oss, men nå er vi ikke like sikre lenger. Ingen av de observerte ungfuglene har vært merket, så kanskje det kan være et fra et annet kull i nærheten eller det er fugler på trekk? Da jeg var innom i går morges med nytt åte, var det nok en ny ungfugl på stedet. Den var mer gul enn hvit på brystet.

Uansett om det er lokale hauker eller fugler på trekk; jeg koser meg med å følge "sinnafuglenes" kamp for tilværelsen. Det er interessant å observere disse raske jegerne, og hvordan potensielle "ofre" for klørne opptrer når haukene er i nærheten. Skulle gjerne visst mer om spurvehaukens liv og levemåte! Det spennende nå er hvor lenge vi får beholde spurvehaukene her. I fjor forsvant de fra åteplassen vår da hønsehaukene etablerte seg. Vi hørte spurvehaukene i nærheten gjennom hele vinteren, men vi så de aldri igjen. Så vi får nyte hver mulighet til å observere vår minste hauk så lenge vi kan.