Ventetiden

Med ventetiden er det ikke advent jeg tenker på, selv om vi nærmer oss julehøytiden med stormskritt. Nei, i dag vil jeg fortelle litt om spenningen med å ha fått et eget fotoskjul for rovfugl. Sammen med Knut har jeg bygd opp et skjul på en topp i skogen her på Sørlandet. Målet med skjulet er å få ned hønsehauken, etter at vi begge fikk en smakebit av åtefotografering av hauk forrige vinter.

Fra begynnelsen av sesongen har det mest vært diverse småfugl på åtet. Dette har tiltrukket seg spurvehauk, og vi har hatt noen fine stunder med opptil tre spurvehauker samtidig. Det er en opplevelse å se når de kommer susende mellom trærne for å ta småfuglene.

Hønsehauken lot vente på seg, men en dag i slutten av november, kom plutselig den gamle hunnfuglen innom. De andre fuglene formelig skvatt unna. "Gamla" satt seg på stokken som bare er 8 meter unna skjulet. Jeg fikk bare ett bilde, før den forsvant. Neste dag var hun også innom, men så ble det stilt. Veldig stilt. Flere bomturer fulgte. Andre naturfotografer mente vi bare måtte være tålmodige. Med friskt mot la vi opp et ferskt rådyr.

I det kalde vinterværet hadde vi store forhåpninger denne dagen i begynnelsen av desember. Lyset var flott og småfuglaktiviteten tok seg opp etterhvert. Men ville hønsehauken vise seg?

Nedenfor følger noen bilder fra "bomturene" og fra den omtalte desemberturen. Her må jeg skynde meg og legge til at bomturer i naturen ikke finnes. Hver dag ute er en stor opplevelse uansett. Vi må passe oss slik at vi ikke blir altfor resultatorienterte når vi holder på med fritidsaktivitetene våre.

Yes, hønsehauken kom - og ble i over to timer.