Flott møte haukugla / Northern Hawk Owl

Noen ganger skal man ha flaks. Og det hadde jeg virkelig på høstens flotteste dag på Sørlandet.
Fotovenner fra Rogaland hadde nettopp kommet ut fra kamuflasjen vår med bilder av spurvehauker og endel småfugler. Selv om aktiviteten på åteplassen ikke hadde vært helt på topp, iallefall når det gjelder fotomuligheter på haukene, var det en fornøyd gjeng som satte kursen mot Lindesnes igjen. Jeg lå noen minutter før de andre, og plutselig ser jeg en flott fugl sittende i ei lita gran bare et par meter fra veien. O salige stund - tenker jeg. Nå har jeg sjanse til å få bilder av haukugla. Jeg sniker meg ut med kameraet klart og tar bilder med en gang for å sikre meg. Så nærmer jeg meg forsiktig mens jeg tar bilder nesten kontinuerlig. Når jeg står rett under treet, finner ugla ut at den vil flytte seg litt. En stund blir den sittende oppe på et låvetak før den plutselig stuper ned etter et mus i det høye gresset. Så blir den plutselig borte, mens jeg glisende kan gå igjennom bildene.

Av og til skal man som sagt ha flaks. Jeg ringer etter mine fotovenner, men ingen tar telefonen. Får håpe de ikke går glipp av denne muligheten. Etter mange lange minutter ringer det i telefonen igjen, og når de hører hva som er på gang blir det fart i sakene. En liten stund senere ser jeg bilen, og sammen går vi forsiktig i den retningen jeg sist så den.

Elgjegerne som kommer forbi, lurer nok veldig hva som skjer. Det ikke hver dag at 4 mannfolk med digre telelinser står i veikanten på denne heieveien.

Haukugla har vært sett på dette stedet noen ganger de siste ukene, men nå er det en stund siden sist. Jeg vet ikke så mye om arten utenom at den ikke er så vanlig her i området. Det er vel lenger nordover at den har sitt kjerneområde. Uansett må dette være en av de flotteste fuglene som finnes. Navnet sier det meste - både hauk og ugle, kan det bli bedre for en rovfuglinteressert fotograf?

Etter ei stund finner vi haukugla igjen. Den har fanga ei mus som den plasserer på toppen av en råtten trestamme. Ser ut som den hamstrer. Vi beveger oss forsiktig rundt i området mens ugla flyr fra tre til tre. En flott opplevelse å følge den. Noen fotomuligheter blir det, helst på litt langt hold. Men av til ganske nærme også. En herlig opplevelse.

Et croppet bilde av ugla i flukt i tett skog.

Det siste bildet viser haukugla med mus i klørne.

En fantasisk flott dag som ble toppet med en uvanlig flott fugl. Livet som naturfotograf kan være godt i blant.

Skremmer hønsehauken bort spurvehauken???

Ja, da har den første hønsehauken vist seg på åteplassen. Eller rettere sagt så har to hønsehauker vært her, for sammen med den store ungfuglen var en voksenfugl også. Ungfuglen skreik og bar seg som ungfugler pleier. Den prøvde seg med et angrep på ei nøtteskrike, men uten hell. Det blir spennende å følge disse haukene gjennom vinteren. Men først håper vi på noen dager til med besøk av spurvehaukene.

Vi som har denne åteplassen har diskutert om hønsehauken fortrenger spurvehaukene. For to sesonger siden forsvant spurvehaukene helt da hønsehaukene etablerte seg i området. I fjor var det litt annerledes. Da holdt spurvehaukene seg lenger på plassen, faktisk utover vinteren selv om vi ikke så dem så ofte.

For noen dager siden jaktet en ung spurvehaukhann på fuglene på åteplassen. Etter ei pause med fjørstell fløy den plutselig rett til værs, og der kom en voksen hønsehaukhann flygende. Spurvehauken fløy rett opp mot hønsehauken, ja det virket nesten som om den forsøkte å jage den bort. Fikk ikke bilde av denne situasjonen, men det var artig å se.

Det hadde vært moro hvis noen av dere har synspunkter på om hønsehauken normalt skremmer bort spurvehaukene, eller om de kan eksistere fredelig sammen.

Sesong 3 i haukeland

Nå er det lenge siden siste oppdatering her på bloggen. Men nå er det iallefall litt nytt å fortelle etter en heller stille fotosommer med unntak av besøket i hubroens rike. I år kom vi nokså tidlig i gang med foringen på åteplassen, og håpet var masse liv fra spurvehaukene fra tidlig i september. Det gikk heller tregt i starten, men etterhvert har aktiviteten tatt seg opp. Noen dager har vært riktig bra med fullt trøkk i flere timer når spurvehaukene jager skjærene og nøtteskrikene "veggimellom".

Noen ganger sitter haukene bare 3 - 4 meter fra skjulet og bryr seg ikke så mye om at kameraene nesten går varme.

Solsikkefrø og brød fra den lokale bakeren går unna når mengder av småfugl, samt skjærer og nøtteskriker koser seg i flere timer hver dag. Som regel er det svarttrosten som kommer først.

Deretter er det meiser og finker av ulike slag som innfinner seg. Av og til blir det knuffing selv om matfatet er overfylt.

Men det er først når nøtteskrikene og skjærene kommer, at det blir liv i leiren. Da kan plutselig spurvehauken angripe, og fotografen må selv være på alerten. Det nytter ikke å halvsove om man skal gjøre seg forhåpninger om å feste et haukeangrep til minnebrikken.

Noen ganger er det falsk alarm når fuglene flykter, men noen ganger er det et reellt angrep.

Det har stort sett vært unge hauker på plassen nå i høst, selv om det også hender at voksenhauken viser seg. Jeg har lenge håpet på å få besøk av den vakre hannen, men så langt har ikke det lykkes.
Men en god erstatning er den unge hannen som pleier å komme hver dag.

Mellom angrepene er det viktig å pusse litt på fjærdrakten, eller å kvitte seg med litt unødvendig ballast.

Legg forøvrig merke til merkene etter haukeklørne på greina.

Mange av angrepene kommer fra haukene når de sitter i dette treet omlag 13 meter fra skjulet vårt, men den siste dagene har mye av aktiviteten vært bak bua eller litt ut til sidene. Det blir det ikke så mye bilder av, så vi håper at dette retter seg igjen snart. Det er jo like foran objektivene våre at det bør være mest action.

I år har vi ny sittepinne og i drømmene mine har jeg sett for meg mange situasjoner på denne pinnen med både hønsehauk og spurvehauk. Så langt har det ikke blitt så mange situasjoner på den nye stokken. Men her en dag ble barrieren brutt. Spurvehauken tok seg en pause på stokken mens det kom en kraftig regnbyge.

Jeg både håper og tror at det blir mange fine motiver på den værbitte stokken.

De senere dagene har dette ekornet dukket opp og det forsyner seg godt av solsikkefrøene. Et moro og flott bekjentskap.

Jeg ser heller ikke bort fra at ekornet tiltrekker seg hønsehauken som holder seg i nærheten. Vi får håpe at hønsehauken heller foretrekker maten vi serverer.

Ellers håper vi på en god senhøst sammen med spurvehaukene med mange fluktsituasjoner. Ofte skjer det så raskt at vi ikke rekker å følge med, men håpet lever om blinkskudd idet spurvehauken slår klørne i et nøtteskrike. Det hadde vært noe å vise fram.