Bildet som utløste "rovfuglsjuka"

"Rovfugl-galskapen" traff meg kraftig for omlag 3 år siden. Sykdommen hadde ligget og ulmet en stund, for teleobjektiv av ypperste sort var anskaffet. Så en dag på vei vei fra jobb, så jeg i øyekroken en fugl sitte på isen på elva Audna. Det var noe mer enn en "vanlig" fugl og dette måtte sjekkes ut. Jeg parkerte bilen og snek meg langs autovernet. Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at det var en hønsehauk - skogens råtass.
På kanskje 50 meters hold fyrer jeg av noen bilder, gjennom vegatasjonen langs elva. Bilder blir det, men ikke av ypperste sort. Men dette er første gang med hønsehauken i søkeren, og opplevelsen er stor. Tenk å få bilde av en voksen hønsehauk på nyslått bytte.

På bilder ser man tydelig hvor angrepet har skjedd (helt til venstre ser man blodpølen). Så følger ribbeplassen midt i bildet.

Bildet deles med Glenn i Lyngdal, og så starter et lite eventyr. Glenn er ikke bare jeger, men også ivrig fugletitter viser det seg. Til alt overmål har han hatt hønsehauk bak huset sitt i flere vintre. Etterhvert byr sjansen seg til å ta bilder av haukene. Og gjennom Glenn blir jeg kjent med Knut. Knut og jeg er nå igang med 2. sesong med eget skjul på eiendommen til Glenn. Hønsehauker og spurvehauker, samt en rekke andre fugler er foreviget med stadig bedre utstyr. Mange flotte opplevelser har det blitt.

Men som sagt er det nesten en slags sykdom - en stadig søken etter nye møter med de fasinerende rovfuglene, en jakt etter bedre og bedre bilder. Om jeg er på jobb eller et annet sted, tar det ikke lang tid før tankene er på åteplassen; mon tro hva som skjer der oppe i dag? Jeg trøster meg med at det finnes verre "lidelser" enn dette.

Det har også blitt et par turer til Flatanger for ørnefotografering, og turer til Rogaland for å møte hauker og hubroer. I tillegg et utall turer til Lista for å møte ulike rovfugler. Ja, mange opplevelser har det blitt - og en god del fine bilder.

Sykdommen "rovfugl-fotografering" kan ikke helbredes. Man må leve med den, og periodevis tar den all tid og alle krefter.

Det er vel få forunt å gå gjennom livet uten prøvelser. Det verste er å reise til åteplassen uten å få besøk av haukene. MenjJeg får forsøke å gjøre det beste ut av det. Det som hjelper da er en ny dose med rovfuglmøter med påfølgende hjertebank og pustebesvær.

En ny dag med haukene - og drømmene!

Vissheten om at haukene koser seg på åteplassen vår, plager meg til de grader! Det går nesten utover nattesøvnen. Tenk på hva jeg går glipp av hver dag jeg må på jobb. Blinkskuddene som jeg kunne tatt er synlige på netthinnen mens jeg sliter meg gjennom komunale saksdokumenter. Tenk den som kunne vært naturfotograf uten krav til inntjening og bare kost seg i skog og mark, til vanns og til sjøs! Hver dag kretser tankene om når neste åpning i tidsklemma kommer. Å innimellom byr det av og til seg en mulighet. Da spørs det bare om været er på min side og om haukene vil innfinne seg.

Jeg hadde nylig en slik morgenstund i skogen der alt lå til rette for flotte bilder fra haukeskogen. Månen lyste opp bak noen lette skyer mens jeg forsiktig gikk den snaue kilometeren fra bilen til bua. Kråka ble surret fast til en ny stokk, solsikkefrø og brød ble lagt ut før jeg kom meg inn i den nye bua vår.  Bua som har kommet seg nogenlunde helskinnet gjennom flere kraftige vinterstormer, har måttet tåle et rundkast etter orkan i kastene på den utsatte toppen i skogen. Heldigvis uten at det ble noen særlige skader.

Denne morgenen er det derimot helt vindstille, nesten for stille. Jeg nyter synet av den klare månen som synker lavere og lavere på vest-himmelen. En hel stund blir det mørkere før soloppgangen omsider lyser opp fra øst. Jeg sitter og slumrer litt i stolen da det med ett kommer en hauk seilende. Den setter seg lydløst i sittetreet der den har sittet så mange ganger før. Det er for mørkt til å ta bilder. Etter bare noen sekunder slår den ut vingene og forsvinner i den mørke skogen. Forbaska au!

Så er det stille en stund før den ene ungfuglen "vår" lander på kråka og forsøker å dra den med seg. Så med ett er plutselig også denne hauken borte. Hva er det som skjer? Dette er ganske unormal oppførsel fra haukene som er blitt ganske så vant til åteplassen vår.

Så er det helt stille i et par timer, med unntak av noen nøtteskriker, meiser og en stor flokk med diverse finker. Men heldigvis blir ikke turen forgjeves. Ungfuglen setter seg igjen på kråka og der blir den sittende en god halvtime. Den river og sliter i kråka og vil så gjerne ha den med seg. Det blir endel bilder, men jeg merker at jeg etter en god del møter med hønsehaukene blir litt mer kresen på situasjonen før jeg trukker ned utløseren.

Så flyr den ned på litt åte som ikke gjør seg så godt på bilder, og jeg lar kameraet hvile litt. Like ved har jeg satt opp en liten sittepinne som jeg håper den vil sette seg på etterpå. I mellomtiden har det trukket inn noen regneskyer og ungfuglen begynner å se litt pjuskete ut. Tenk om den setter seg på pinnen og rister av seg vannet? Det hadde vært noe. Ikke før jeg har tenkt tanken, titter hauken opp på pinnen og med et par vingeslag er den oppe. Den kikker seg litt rundt, før den begynner å rense nebbet etter måltidet. Så plutselig begynner den og riste seg noe voldesomt så vannspruten står rundt den. Heldigvis er jeg klar med kameraet, og situasjonen er foreviget.

Etter litt mer stell med fjørdrakten tar den til vingene og forsvinner ut av syne. En herlig formiddagsstund sammen med ungfuglen. Men neste gang håper jeg med et nytt møte med voksenhauken, eller kanskje et par slåsskamper mellom haukene, eller en kongeørn som jager haukene, eller en hubro eller en falk eller.........

Med det samme døra til bua er lukket etter ei fotoøkt, kommer drømmesituasjonene tilbake på netthinnen igjen. Neste gang, da skal det skje. Da skal verden virkelig på se hva som bor i denne naturfotografen. Ja, slik er det med drømmene. De gir oss krefter til på ny og på ny å psyke oss opp til mange kalde timer på jakt etter nye opplevelser og nye bilder. Vi er heldige, vi naturfotografer!

Lindesnes - der havet møter landet

Jeg er så heldig å bo bare noen kilometer fra det sydligste fastlandspunktet - Lindesnes. Når jeg trenger en stund for meg selv med kameraet, går ofte turen til "Neset". Her er det alltid skiftende lys og naturkreftene kan være voldsomme til tider. Andre ganger kan det være en varm bris som stryker om kinnet mens store flokker av fugler er på trekk nordover.

I det siste har det vært mest uvær. "Emil" passerte i natt med perioder med full storm. Orkanen jeg ventet på kom aldri, den traff litt lenger sør. Jeg tok ikke turen utover i natt, for regn og mørke satte en stopper for givende fotografering. Fra ei varm seng kunne jeg heller registre at det til tider ristet litt i huset når vindkastene var som verst.

Jeg håper på noen finværsdager snart mens sola står lavt på himmelen. Det kan gi de utroligste solnedganger.

Bildet i innlegget er hentet fra slutten av desember 2006.