Ja, nå er det endelig stor aktivitet på åteplassen igjen. Spurvehaukene har veket plass for sin større slektning hønsehauken. En dag i slutten av november mens jeg var på vei opp til skjulet, føy det ut en hønsehauk i nærheten. Senere samme dag mens jeg ventet på besøk av spurvehaukene, kom en ny hauk flygende sakte over skjulet. Da visste jeg at ting var i ferd med å skje. Jeg må si det var deilig etter å ha lest på mange andre blogger om aktive hønsehauker på divere åteplasser.
Så kom stormen "Berit". Det blåste noe vanvittig på åteplassen, og den nye bua vår veltet rett og slett. Enorme krefter selv et stykke fra kysten. Heldigvis fikk vi snudd den på rett kjøl igjen, og til alt hell var det minimale skader på bua.
Fugl ble plassert på samme stokken som i fjor, og haukene fikk noen dager i ro og fred før jeg tok turen opp igjen. Fjør spredt overalt og en fugleskott uten kjøtt vitnet om at hauken hadde vært her de seneste dagene. Ny fugl ble plassert mens det ennå var mørkt, og så var det bare å vente. Litt før kl. 08.30 forsvant plutselig alle svarttrostene med et svare leven. Og så ble det stille - lenge. Så etter en halv time lander plutselig en voksen hauk i sittetreet. Yes!!! Da er vi igang igjen med en ny hønsehauksesong.
Merkelig nok blir den bare sittende. Frister ikke maten? Men så får jeg forklaringen. En ungfugl suser plutselig rett mot voksenfuglen før den setter seg i et tre like ved. Ungfuglen ser ut til å være merket. Ifølge grunneier Glenn har hekkingen slått feil i år for hønsehaukene lokalt, så dette er kanskje en omstreifer?
Etterpå blir det veldig mye skrik og skrål fra både ungfugl og voksenfugl. Men ingen av dem våger seg ned på åta. Etter en time forsvinner de begge to uten at det har blitt så mange bilder på meg.
Noen dager senere stemmer værmeldingen og jeg tar en ny tur. Dagen før har Glenn hørt ungfuglen, så jeg føler meg trygg på at jeg får haukebesøk. Omlag halv 9, før det er ordentlig lyst, sitter voksenfuglen der igjen. Denne gangen blir den bare sittende noen minutter i furua før den setter kursen ned mot åta. Og der blir den lenge. I hele tre og en halv time. Helt utrolig.
Kråka sitter godt fast, men hauken forsøker likevel å få den med seg.
Bare ved ett tilfelle blir den forstyrret av ungfuglen. Men jeg skal si at ungfuglen fikk klar beskjed om å holde seg vekk fra matfatet.
Etterpå fortsetter voksenfuglen å spise. Omsider er den mett og forsvinner inn i skogen igjen. Jeg sitter igjen med mange bilder og en fin opplevelse en kald vintermorgen på Sørlandet. Dette borger bra for resten av vinteren. Nå må jeg bare sørge for at det alltid er mat der oppe slik at haukene ikke forsvinner.
Jeg håper disse bildene kan være til inspirasjon for fotokompis Knut som nylig har hatt en ryggoperasjon. Mitt håp er at Knut snart er på beina igjen slik at vi igjen kan sitte sammen i bua og forevige fantastiske motiver fra den norske villmarka.
