"Pappa - æ så sinnafuglen!"

Ja, dette var kommentaren til sønnen min på snart 5 år da han var med i haukeskjulet søndags morgen! Sinnafugler er egentlig en god beskrivelse av rovfuglene. De har et skumelt blikk og de dreper ofte maten sin selv. Det høres selvfølgelig tøft ut for en liten guttunge.

"- Den var liten", var den neste kommentaren. Det stemmer også, kanskje den minste av ungene til det lokale spurvehaukparet og kanskje en hann?

Søndagen blir en heller rolig dag, ikke som for ei uke siden da det var fullt av kråker, nøtteskriker og skjærer. Da koste spurvehaukene seg virkelig, opptil 3 stykker samtidig. Årsaken til mindre liv er kanskje mindre åte i form av rådyr og andre viltkadavere?

Det ble foretatt ringmerking av 4 av 5 unger i det lokale spurvehaukredet som bare ligger noen steinkast unna haukeskjulet vårt. Vi har alltid vært sikre på at det er de lokale fuglene som kommer til oss, men nå er vi ikke like sikre lenger. Ingen av de observerte ungfuglene har vært merket, så kanskje det kan være et fra et annet kull i nærheten eller det er fugler på trekk? Da jeg var innom i går morges med nytt åte, var det nok en ny ungfugl på stedet. Den var mer gul enn hvit på brystet.

Uansett om det er lokale hauker eller fugler på trekk; jeg koser meg med å følge "sinnafuglenes" kamp for tilværelsen. Det er interessant å observere disse raske jegerne, og hvordan potensielle "ofre" for klørne opptrer når haukene er i nærheten. Skulle gjerne visst mer om spurvehaukens liv og levemåte! Det spennende nå er hvor lenge vi får beholde spurvehaukene her. I fjor forsvant de fra åteplassen vår da hønsehaukene etablerte seg. Vi hørte spurvehaukene i nærheten gjennom hele vinteren, men vi så de aldri igjen. Så vi får nyte hver mulighet til å observere vår minste hauk så lenge vi kan.

Nytt besøk på spurvehaukens jaktmarker

En ny åpning i tidsklemma, hva gjør jeg da? Ingen tvil i min sjel - en tur opp i haukeskjulet! For å gjøre en lang historie kort; Det blir mye venting, men til slutt kommer det tre spurvehauker som jakter som gale på kråker og skjærer. De holder på rundt åteplassen i over halvannen time. Selv når jeg går ut av bua fortsetter de angrepene bare noen få meter fra meg. Helt utrolig! Dessverre var lyset ikke så bra. Det betyr høy ISO og ikke korte nok lukkertider. Mange av bildene ble derfor ikke så skarpe og klare som de ellers ville blitt. Det var synd, for noen av situasjonene var veldig artige. Det kunne blitt mange blinkskudd i dag, men isteden ble det bare nesten. Forhåpentligvis får vi noen godværsdager med flere angrep fra spurvehauk-"skvadronen".

Men her følger iallefall noen av bildene fra turen.

Alle bildene tatt med 200-400 med 1.4x TC. Spurvehaukene satt seg ikke på de nærmeste sittepinnene denne gangen, så det ble flere miljøbilder. Legg gjerne igjen kommentar om hvilke bilder dere liker best.

Fantastisk dag i spurvehaukens rike

De som har fulgt med på bloggen min, har sett at vi i fjor hadde besøk av spurvehauken på foringsplassen vår i skogen. Nå i høst har vi fått bygd oss ei ny bu og er klare for en ny sesong med rovfugler. I fjor var spurvehaukene i området i oktoberi og november, frem til hønsehaukene gjorde sitt inntog. I sommer har det lokale spurvehaukparet fått frem 5 unger og dermed har vi fått forhåpninger til at vi kan treffe disse kjappe haukene igjen på foringsplassen vår.

Nå har vi foret for småfuglene et par uker, og i dag tidlig tok jeg den første ordentlige turen for å se om det også i år blir fulltreff på spurvehauken. Det er stjerneklart når jeg reiser hjemmefra, og nesten vindstille. Slike dager har det ikke vært mange av denne høsten. Litt før kl. 07.00 er jeg ferdig rigget i bua. For første gang har jeg med 1.4x teleconverter som skal brukes på min Nikon 200-400. Som vanlig er det svarttrostene som ankommer først, deretter spurvene. Rett før kl. 08.00 sitter det en kjøttmeis på den nærmeste sittepinnen, kanskje bare 3 meter fra glugga. Jeg tar noen bilder av denne mens jeg venter på mer storfint besøk. Plutselig forsvinner meisen med et skrik, og gjennom kamera stirrer jeg plutselig på spurvehaukhunnen. Jeg hadde ikke ventet at hauken skulle sette sååå nærme! Jeg tar et par bilder, før jeg roterer kamera og får tatt et par bilder til i høydeformat. Så med ett er besøket forbi. Yes! Nå er målet for høsten innenfor rekkevidde; fast besøk av spurvehauken. I løpet av de neste timene, blir det mange besøk. Hannfuglen jakter med stor iver etter småfuglene og suser forbi telelinsen flere ganger uten at jeg rekker å ta bilder av angrepene. Hunnen setter seg på ulike sittepinner 6-7 ganger. Det er ikke så mange sekundene hver gang, men lenge nok til at jeg får tatt noen bilder.

Nedenfor følger noen av bildene fra dagens tur. Et par av blinkskuddene har jeg gjemt unna til senere bruk.

Du verden hvor mye jeg gleder meg til å tilbringe mange timer i bua denne høsten og vinteren når slike flotte skapninger dukker opp foran telelinsa!

Mens vi venter på spurvehaukene

Spurvehaukene dukket opp på åteplassen vår i fjor som en ren bonus. Fotoskjulet ble egentlig bygget for å fotografere hønsehaukene i området, men etter at vi foret med brød og solsikkefrø kom både småfugl og større fugler som nøtteskriker og skjærer. Disse virket igjen som magneter på spursvehaukene. En tidlig morgen som både Knut og jeg satt i bua og ventet på hønsehaukene, satte plutselig spurvehaukhunnen seg på stokken kun 8 meter unna telelinsene våre. Den ble akkurat sittende lenge nok til at vi fikk festet den på minnebrikkene. Senere samme dag og i ukene som fulgte var spurvehaukene trofaste på plassen og hadde de reneste oppvisninger i flyveteknikk, ja nærmest akrobatikk.

De som har sett spurvehaukene i aksjon på nært hold kan skrive under på at det går raskt unna i svingene. Vi fikk noen bilder av dette, men forbedringspotensialet er stort. Før årets sesong er utstyret oppgradert og ny og mer komfortabel bu er bygget. Dessverre tok byggingen litt lenger tid enn planlagt, så vi kom litt sent i gang med foringen av småfuglene i høst. Men nå er vi igang for alvor, og vi har observert spurvehaukene i området daglig.  Spørsmålet er bare om de vil være like samarbeidsvillige som i fjor.

Forhåpentligvis kan vi snart skilte med tilsvarende bilder som flere fotografer har fått i Dalen det siste. "Time will show".

I mellomtiden vil jeg vise noen av bildene jeg tok i fjor.

Første trekk i hummerfisket

Nå er oktober endelig kommet, høydepunktet for oss kystboere i sør. Det er nesten som elgjakt og julaften og 17. mai samtidig. I år falt 1. oktober på en lørdag og teinene ble lagt ut i et nydelig høstvær. Siden jeg bor i Lindesnes, er det reglene for Vest-Agder til svenskegrensen som gjelder. Dermed er det ikke tillatt å trekke teinene på søndagen for meg. Mandag 3, oktober går turen utover fjorden sammen med min far og min sønn Johan på 4 år.

I år fisker jeg bare med seks teiner, og forhåpningene er ikke så veldig store. Når den første teina tas over ripa, ser jeg at den er åpen. Forbaska au!  Kanskje har noen trukket teina. Men i de neste to teinene sitter det først en og så to eksemplarer av havets kardinal. Den ene er rett og slett diger. Jubelen står i taket. Så følger et par teiner som kun inneholder endel krabber. I siste teina sitter det nok en svart en, denne gangen en rognhummer. Denne får komme tilbake til det våte element, selvfølgelig!

Seks teiner og tre hummer, en god start på årets hummerfiske. Vi er alle sammen mer enn tilfredse, og dette har vært en dag som vi tar med oss til minneboken. Særlig for Johan er det nok spesielt å være med pappa og farfar på hummerfiske. Storhummeren tas med til barnehagen, en stolt guttunge må vise fram fangsten til kameratene.

Og i morgen er det atter en ny dag. Nye lodder og nye gevinster!

Det er ikke så ofte at vi i sør får besøk av hval, og dermed blir det heller få bilder av hvalhaler. En hummerhale derimot, det kan jeg ordne.

Og i kveld skal jeg og fruen ha et virkelig herremåltid. Mmmmm.