Havørnsuksess i Lofoten - på egen hånd

År 2010 ble året jeg for alvor fikk oppleve havørn. Det skyldes ikke minst et par besøk i Flatanger, både sommer- og vinterstid. Jeg har hatt veldig gode forhold begge gangene hos Ole Martin Dahle og Norway Nature, men bilder av ørn i stup med helt blå himmel og hav har jeg ikke fått til nå. Forhåpentligvis blir det en ny tur til Eagleman i 2012 med nye lodder og gevinster.

Men hvorfor ikke prøve og få ned havørna selv? Her på sydspissen av landet er det foreløpig litt for få havørner til å drive målrettet fotografering, men kanskje om noen år???

Forrige uke bragte meg nordover til da mine foreldre inviterte min bror og meg til en ukes eventyr i Henningsvær og Skrova i Lofoten. Da begynte selvfølgelig mine tanker å kretse rundt hvordan jeg kunne få lurt inn litt havørnfotografering i programmet. Det begynte bra, med observasjoner av havørn fra leiligheten vår i Henningsvær. Vi meldte oss på en havørnsafari med Lofoten Opplevelser i Henningsvær. Dette hadde jeg store forhåpninger til. Ørnene var dessverre ikke så samarbeidsvillige, det skyldtes nok en kraftig regnbyge idet turen begynte. Heldigvis fikk vi kontakt med en voksenfugl på slutten av turen. Den ville ikke ta småseien vi kasta ut, men tok et par runder over båten og satte seg på en holme innenfor fotohold. Det var overskyet og vanskelig lys, men noen bilder ble det likevel.

Dagen etterpå ble det en kjøretur fra Henningsvær til Stamsund via riksveien langs kysten. Ved en tissepause i det fri, ser vi plutselig en høyreist skapning som sitter på svabergene 3-400 meter fra oss. Gjennom telelinsa med converter, ser jeg at det er en voksen havørn. Noen få meter unna sitter også en ungfugl. Vi sniker oss tilbake til bilden og kjører litt nærmere. Etter en kort ansmygning, er jeg plutselig ganske nærme ungfuglen. Den tar til vingene, men kommer straks tilbake for å undersøke hvem som forstyrret den. Mora sitter fremdeles på plassen sin og observerer. Det blir noen miljøbilder i et fint landskap.

Skikkelig fart i sakene blir det ikke før vi tar turen ut til Skrova - perlen som ligge ute i Vestfjorden. Vi bor på Skrova rorbuer og blir med innehaver Ivar Killi på fisketur. Det blir både stortorsk og småsei, og ikke alle småseiene havner i havet igjen. Jeg har planer om å komme i kontakt med ørnene som sitter på bergene eller som kretser over oss her i ørneriket - nesten som himmelriket for en som er så interessert i ørn som jeg er. Når vi blir lei av fiskinga, kommer sjansen jeg har ventet på. Etter en stund ser vi tre ørner på øya Lille Molla, og småseien havner i sjøen. Ørnene går på vingene, men tør ikke helt å komme nærme nok. Ørnene her ute er nok villere enn sine artsfrender inne i Trollfjorden som reisende med Hurtigruten kan observere. Etter ei stund lar vi ørnene forsyne seg av fisken i ro og fred.

Siste dag på Skrova blir en fantastisk dag, knallblå himmel og nærmest vindstille. Vi nyter flere timer med fisking i ettermiddagssola, og blir belønnet med fine torsker, brosmer, lange, hyser og småsei! På vei inn til rorbua forsøker jeg meg som Lofotens lokale eagleman. Flere sei går i vannet og mange måker samler seg rundt oss for å få et lettvint måltid. Den siste fisken går i vannet mellom Skrova og Lille Molla. Broder starter opp påhengeren og begynner å kjøre. Resignert må jeg bare konstatere at dette ikke går veien. Men plutselig flakser måkene til alle kanter idet en voksen havørn kommer i en rasende fart. - Stopp motoren, roper jeg. Med fiskeslo på hendene får jeg grepet tak i kameraet med 70-200 objektivet. -Forbaska, tenker jeg. Den nye teleconverteren skulle vært på nå. Men jeg får bare håper på det beste. Ørna tar en rask runde før den stuper ned mot fisken mot vinden. Jeg står kronglete til, men får ørna i fokus og lar D3s'en gjøre jobben sin.
Det hele er over på 3-4 sekunder og så går det opp for meg; jeg har klart det. Jeg har fått ørna til å ta fisken jeg kasta ut, og broren min har fått oppleve det som nesten har blitt en lidenskap for meg. En rask sjekk på kameraet bekrefter at bildene "sitter", selv om horisonten trenger litt oppretting.

Min nye 70-200 VRII blir akkurat passe "lang" i dette tilfellet, for ørna kom nærme. Kan det bli bedre?

Så da ble Lofoten-turen en suksess på alle måter. Jeg fikk mine bilder av ørn i et fantastisk vær i fantastiske omgivelser. Takk, Lofoten - takk, Ivar.

Betyr det slutten for mine turer til Flatanger? Det tviler jeg sterkt på! Å oppleve disse fantastiske skapningene vil nok alltid stå høyt opp på ønskelista mi. Alle dager på sjøen er ulike og kan gi unike opplevelser. Så Ole Martin, Keep going and I'll be back!

Tang og tare -

Grunnen til å dette bilder havner på bloggen min, er form, farger og skarphet. Bildet er et snap-shot med D3s og 200-400 tatt fra båt i bevegelse. Dette har rett og slett blitt et av mine favorittbilder fra sommeren. Det er mange elementer å ta tak i dersom man vil tolke bildet, men for meg er det nok at bildet er pent å se på. Og utstyret gjorde jobben etter min mening. Planen er en stor forstørrelse av dette bildet så jeg kan nyte dette øyeblikket også når vinterstormene raser og jeg ikke får tatt turen ut i den vakre Lindesnes-skjærgården.

Drømmen

Etter å ha opplevd kongeørnene i Flatanger, er det ikke til å legge skjul på at vi har drømt om å få kongeørna til å etablere seg på åteplassen vår. Den har vært i området og ved én anledning var det like før den landet, men avbrøt i siste liten. Hønsehaukene har derimot vært ivrige på plassen, men det hadde vært utrolig moro om vi kunne få "Majesteten" på besøk.

Vi er i ferd med å få opp ei litt mer komfortabel fotobu, og det ser vi virkelig fram til. Isolert og med gassovn kan det bli virkelig trivelig å tilbringe kalde vinterdager i bua.

Så drømmen om ørnefighter i sør lever videre.....
(Hvis denne drømmen faller i grus, får jeg vel bare ta en telefon til Eagleman for å få ordna flere ørnebilder)

På spurvehaukens hjemmebane

Som nevnt i et tidligere innlegg, har vi hatt et lite prosjekt med spurvehaukene som hekket i nærheten av fotoskjulet vårt for hønsehauken. Hunnen og ungene var trofaste gjester i fjor høst mens vi ventet på at hønsehauken skulle komme.

I år har spurvehaukparet fått frem 5 unger, og vi har et stort håp om at vi skal få se mer til denne familien utover høsten. Sammen med Knut har vi hatt et lite prosjekt i nærheten av reiret som ligger inne i et granholt. Jeg fikk dessverre ikke så mye tid der oppe, det ble faktisk med ett besøk. Denne dagen var ungene blitt så store at de forlot reiret for første gang. Knut var på plass tidligere enn jeg, og han fikk se flere av ungene ta sine første vingeslag ut i den store verden. Da jeg kom litt senere på morgenen, var det bare 1 unge igjen. Etter en lang stund med mye lokking fra foreldrene, forlot den siste ungen reirskåla og flakset til et tre noen meter unna. Da kom hannen og avleverte et bytte til ungen. Slik så det iallefall ut for meg.

Hunnen aksepterte oss fotografer i nærheten, og vi fikk noen fotomuligheter. Den var nærmest tillitsfull. Bildene viser tydelig at dette er inne i granskauen med mye kvist og kvast. På mange måter er dette interessante bilder, for det viser spurvehauken i sitt rette element nå på sommeren. Den tette granskogen byr på sikkerhet, for ikke så langt unna holder hønsehauken til.

Jeg fikk ikke bilder av hannen denne gangen, så jeg håper den dukker opp på åteplassen etterhvert.

Trebåter, del II

Liv etter døden? Dette er et eksistensielt spørsmål som har opptatt mennester gjennom alle tider. Hver og en av oss får gjøre seg opp en mening om dette. Uansett finner vi i naturen mange eksempler på at selv når døden inntreffer, er det ikke slutt.

Vi mennesker har til alle tider vært opptatt av å finne materialer i naturen til å lage redskap. Fram til for noen få tiår siden var det tre som ble benyttet til båter. Etter plastens inntog, blir det produsert stadig færre trebåter. Mange av trebåtene begynner etterhvert å oppnå en respektabel alder og hvem vet hvor lenge trebåtene er et vanlig syn langs kysten.

Ingen plastbåt kan måle seg mot en vakker trebåt, enten den er skinnende ny og lys i treet eller den har fått patina etter mange års bruk. Treet er dødt, men lever videre i mange tiår med rett vedlikehold.

Når jeg kommer over en fin trebåt i rett lys, må jeg bare forevige den. Nedfor kommer et par ferske trebåtbilder fra Lindesnes.

Jeg håper at jeg med mine bilder kan være med på å gi trebåten evig liv.

Kveld i Hubroland

Etterhvert som listen med fotograferte rovfugler har blitt lengre, har jeg lekt med tanken om å få oppleve hubroen - uglenes konge. En mystisk jeger som er fryktet av de fleste fuglene, også mange rovfugler. Når sjansen byr seg hos noen kjente som har en godt etablert plass, er jeg ikke sen om å takke ja.
En natt i hubroens rike er verdt noen timers kjøring og et tungt hode dagen derpå som følge av lite søvn.

Den beste tiden å fotografere er naturlig nok rundt St.Hans. Jeg tar turen et par uker senere. Kveldene har blitt noe kortere, men er jeg heldig får jeg oppleve hubroen før nattemørket setter inn for alvor.

Jeg blir guidet opp til fotobua av en av de som har plassen. Rype og kråke blir godt bundet fast. Det ville jo vært irriterende om hubroen stakk av med lokkematen med en gang. Klokken 22 senker roen seg i bua. Jeg er ferdig med alle nødvendige ærend og fått i meg litt sjokolade og drikke for å skjerpe sansene. Nistemat og drikke er satt klart slik at jeg ikke skal lage så mange unødvendige lyder. Tisseflaska er også gjort klar, og soveposen er lagt på plass dersom øyelokkene blir for tunge.

Jeg er døsig allerede kl. 22.30 og gjør mitt ytterste for å være konsentrert. Minuttene snegler seg av sted og ingen hubro viser seg. Kanskje må jeg innstille meg på å vente til nattemørket før den kommer? Jeg fokuserer på den ene sittegreinen og håper at den setter seg der. Like før kl. 23 kommer den lydløst og raskt og setter seg på berget. Jeg tar et par bilder med en gang for å sikre meg. Det naturlige lyset er fortsatt rimelig bra og sammen med blitzen burde bildene bli bra. Jeg må bare sjekke bildene på skjermen og konstaterer med lettelse at det ser bra ut. Turen er reddet. Først går hubroen opp til kråka og deretter opp til rypa. Rype har den vel neppe sett før, så det er kråka som først blir offer for det kraftige nebbet. Etter omlag 20 minutter er besøket forbi. Hubroen tar til vingene og forsvinner ut i kvelden.

Jeg blir sittende noen minutter til, før jeg slenger med nedpå. Øynene er så ubegripelig tumge. Jeg døser av og våkner etter en halvtime av lyder som ikke kan være noe annet enn en hubro som river og sliter i utlagt åte. Det er blitt ordentlig mørkt og øynene mine har store problemer med å fokusere. Jeg er bare sååå trøtt. Utrolig nok klarer D3s'en å fokusere og nyinnkjøpt blitz gjør at jeg får noen ok nattebilder.  Besøket varer ikke så lenge, og jeg legger med nedpå på nytt. Det samme gjentar seg et par ganger; jeg sovner og vokner en times tid senere av de samme lydene - en hubro som mesker seg i mørt kjøtt. Til og med i 3-tiden på natten får jeg et par bilder med autofokusen. Manuell avstandsinnstilling viser seg veldig vanskelig. Det blir uskarpe bilder som resultat. Midt på natten blir også rypa offer for den sultne hubroen.

Jeg blir sittende i fotoskjulet frem til kl. 08.30 uten at hubroen viser seg på morgenkvisten. Før jeg begir meg ned til bilden, går jeg gjennom bildene og konstaterer at dette har vært en suksess. En herlig følelse! Bare det å stirre inn i de store gule hubro-øynene var verdt hele turen. En stor takk til fotovennene i vest som gjørde dette mulig.