Slutt på hummerfisket - nå venter vinteren

Ja, nå er snart november over. Da er det slutt på hummerfisket og teinene må på land. For første gang på mange år har jeg ikke hatt ute teiner selv denne høsten. Det har kriblet i fingrene etter å dra opp teiner og høre hummerhalen slå når teina dras inn i båten. Men andre gjøremål satte en stopper for hummerfisket mitt. Men til neste år skal teinene ut igjen....

Denne gamle motorbåten fra Lindesnes har også vært ute på fiske i høst. Men nå ligger teinene på brygga. Ikke vet jeg hvordan fangsten ble for denne båten, men vi får håpe julehummeren er sikret.

Høsten er snart forbi

Nå har fargene stort sett forsvunnet. Høsten er i ferd med å gå over til vinter.

Trekkfuglene reiser sørover (heldigvis har vi standfuglene igjen).

Livet går i dvale. Utfordringen for oss mennesker er å nyte denne tiden. Kanskje mørketiden kan benyttes til å se etter andre motiver, de enkle linjer og kontrastene. Men vinteren kan også by på det vakreste lyset, så det er bare om å gjøre å ta seg selv i nakken og komme seg ut. En oppfordring som ikke minst gjelder meg selv.

God tur med kameraet!

 

Fantastisk dag med spurvehaukene / Fantastic day with the Sparrowhawks

Jeg kan ikke tenke meg en mer morsom fugl å fotografere fra et fotoskjul enn spurvehauken. På en god dag med flere hauker som jager skjærer og nøtteskriker, kan det være action fra morgen til kveld.
En slik dag fikk Knut og jeg for ikke så lenge siden. Fra tidlig morgen til langt på ettermiddag vartet spurvehaukene opp med mange titalls angrep, kanskje var det hundretalls angrep. Jeg kom i alle fall ut av tellingen.

Vi mater med solsikkefrø og brød fra Walthers bakeri i Lyngdal (Magnus & co.) leverer gode brød. Godsakene legges om lag 3 - 5 meter fra fotoskjulet, og vi har sittepinner på alt fra 3 til 25 meters avstand. Mye av aktiviteten skjer på veldig nært hold, og med den farten som fuglene har, er det litt av en utfordring å treffe både med fokus og utsnitt. Noen ganger klaffer det, og da er det ekstra gøy.

Denne dagen ble det i alle fall 2000 bilder. Mye å slette, men også noen blinkskudd.

Dette er bare et lite utvalg bilder fra denne dagen. I tillegg ble det også et utall portrettbilder i ulike positurer.

Hannene som er en del mindre enn hunnene, er vanvittig raske flygere og i tillegg er de akrobatiske. Det er ufattelig å se de sno seg mellom greiner og andre hindringer i utrolig fart. Raske lukkertider og høy skuddtakt må til for å fange situasjonene. Men jeg må bare innrømme at noen ganger går det hele for raskt til at det er mulig å få gode bilder. Det ville nok vært lettere å få bilder av angrepene mot skjærer og nøtteskriker med litt lenger avstand mellom bua og matfatet. Men det er jo en avveining  når man samtidig ønsker seg portrettbilder på 3 meters hold også!

Ellers har hønsehauken også meldt sin ankomst, så da får vi se hvor lenge spurvehaukene vil holde sine flyshow for oss.

Vi er heldige som får ha en slik plass tilgjengelig i nærområdet. Så får vi se hva resten av sesongen bringer. Musvåken har vært på en snarvisitt, hønsehaukene er som regel trofaste og kanskje kommer kongeørna også til vinteren. Nå er det bare havørna som ikke har vært nede på plassen. Men den har flere ganger vært observert flygende over området, så hvem vet når den lander.

Full fart med spurvehaukene

Det er vel 5 sesongen nå med fotografering av rovfugl fra skjulet til Knut og meg. Hensikten var først og fremst hønsehauk, men hver høst har det blitt mye action med spurvehaukene også. For min del har høsten blitt preget av en lengre utenlandsreise, men vel hjemme igjen måtte jeg bare se om spurvehaukene var aktive nå midt i oktober.

Det ble en kjempeflott formiddag i skjulet. To spurvehauker var til tider veldig aktive og jaget nøtteskrikene "veggimellom". Utpå dagen kom det to spurvehauker til.

 

Så nå er det bare å håpe på godt vær fremover slik at det kan bli nok lys til raske lukkertider for å fryse øyeblikkene når spurvehaukene jakter. Jeg gleder meg!

Havet gir og havet tar

Det er krevende tider her sør. For få dager siden forsvant to av våre fiskere på havet mellom Lindesnes og Lista. Vi håper og ber om at reketråleren "Carina" og mannskapet Arnfinn og Øystein snart blir funnet.

Jeg vil referere en salme fra sørgegudstjenesten.

Jeg er en seiler på livets hav (Østby/Tandberg)

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen
.
Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.


Sorgen og savnet er tungt, først og fremst for familiene. En stor trøst midt i det vonde, er vissheten om at troen på Jesus holder både i liv og død. Det som ser ut som en solnedgang er i virkeligheten en soloppgang - starten på livet i evighetens lyse land.