Havet gir og havet tar

Det er krevende tider her sør. For få dager siden forsvant to av våre fiskere på havet mellom Lindesnes og Lista. Vi håper og ber om at reketråleren "Carina" og mannskapet Arnfinn og Øystein snart blir funnet.

Jeg vil referere en salme fra sørgegudstjenesten.

Jeg er en seiler på livets hav (Østby/Tandberg)

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen
.
Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.


Sorgen og savnet er tungt, først og fremst for familiene. En stor trøst midt i det vonde, er vissheten om at troen på Jesus holder både i liv og død. Det som ser ut som en solnedgang er i virkeligheten en soloppgang - starten på livet i evighetens lyse land.

 

Godt nytt år / Happy New Year

                             Bildet viser nordlys sett 3 kilometer fra Lindesnes fyr sist vinter.

Julehøytiden er snart over og det nærmer seg med stormskritt (bokstavelig talt) et nytt år.

Dette året har vært travelt på mange måter og det har ikke blitt så mye fotografering som tidligere år.

Men tross alt har det blitt noen turer i egen kamuflasje og det har blitt bilder av kongeørn, hønsehauker og spurvehauker. I tillegg til hubroer i Rogaland og havørner i Flatanger. Så jeg kan ikke klage.

I det siste har landskapsfotografering blitt mer og mer interessant, og jeg håper å få jobbet litt med noen slike prosjekter i det nye året i tillegg til friluftsliv. Med så mange motiver er det viktig å konsentrere seg om det som ligger hjertet nærmest, og ikke kopiere andres motiver og stil.

Jeg vil ønske dere alle en fortsatt velsignet jul og et godt nytt år!

En liten oppfordring til slutt:

Husk at julens budskap er virkelig og at det kan forandre livet ditt!

Willy

Kongeørn på Sørlandet - på vår foringsplass! The Eagle has finally landed!

Ja, endelig har det skjedd. Etter flere år med venting har "Kongen" endelig landet på foringsplassen vår. Det skjedde nå i helga, og både Knut og jeg har fått hvert vårt møte. Det er stort når en så stor rovfugl sneier bua og lander 7-8 meter fra telelinsa.

Flere ganger de senere årene har en og annen ørn kretset over plassen vår, men tross våre anstrengelser har ikke ørnene gått inn for landing. Det er spurvehaukene og hønsehaukene som har regjert i området. Men ikke nå lenger. Nå er det ei dronning merket i Fyresdal i Telemark i 2008 som har tatt turen sørover. Dette ble bekreftet av Stavanger Museum i dag etter at vi kunne lese av ringnummeret etter å ha tatt bilder av ørna. Jeg skulle gjerne visst mer om denne stolte damen, f.eks. om hun hekker i området.

Det som blir spennende fremover er om hun vil holde seg i området og besøke foringsplassen vår fremover. Da blir det i så fall moro for oss naturfotografer. Får vi snart litt snø, kan det bli flotte bilder.

Og skjærer er skjærer om det er i Flatanger, i Dalen eller på Sørlandet. De bare må komme seg så nærme en ørn som de kan. Risikosport, kaller jeg det.

Så til sist vil jeg bare gratulere grunneier Glenn, fotovennen Knut og meg selv med å ha oppnådd noe vi lenge bare har drømt om; å få se kongeørna lande på plassen vår. Og har først en kongeørn kommet, kan det komme flere. Fortsettelse følger..........