Slutt på hønsehauksesongen - begynnelsen på noe nytt?

Det går mot slutten på hønsehauksesongen i fotoskjulet vårt. Det har blitt noen besøk i løpet av senhøsten og vinteren. Resultatet har vært litt varierende. Store deler av høsten var det flere hønsehauker som kom, men nesten alltid satt de i trærne bak skjulet og kom med angrep på skjærene og nøtteskrikene. Det ble lite fotomuligheter av det utenom noe få forsøk på fluktbilder.

Normalt sett er det mest aktivitet på åteplassen i desember og begynnelsen av januar, men denne sesongen har vært litt annerledes. Først i februar ble det ordentlig fart i sakene med omlag 5 ulike hønsehauker. Noen dager ble veldig gode med masse situasjoner og action. Når da vinterlyset også var meget bra i februar, førte det til mange gode bilder.

Fortsatt er haukene i området, selv om aktiviteten har avtatt endel de siste to ukene. Det skyldes nok at det er hekking på gang.

Jeg har tidligere skrevet om den nye sittepinnen min. Fotokompis Knut har fått flere fine bilder med hauk på denne pinnen, mens jeg ikke har vært heldig så langt. Det nærmeste jeg har kommet ser dere på bildet ovenfor. Men det kommer vel nye sjanser neste sesong, og allerede har vi begynt å tenke på hvordan vi kan endre på sittepinner og plassere nye sittepinner for å få de bildene vi ser for oss på netthinnen.

Ellers har det vært spennende med flere ekorn på plassen gjennom vinteren. Ekornet lever farlig når hønsehauken er i nærheten og vi har fått oppleve flere artige situasjoner. Blant annet når Knut fikk både ekorn og hønsehauk under bua.

Det har blitt mange bilder av ekornet, men min favoritt vil jeg dele med dere her.

Ellers har det vært et utall arter innom åteplassen gjennom høsten og vinteren. Man vet aldri hva som dukker opp foran telelinsa og akkurat det gjør det hele litt mer spennende.

Spurvehauken har igjen begynt å vise seg. Jeg gleder meg masse til den sesongen begynner igjen. De tidligere årene har vi ikke startet opp foring for småfuglene før i september, men kanskje det kan være en ide å holde på med solsikkefrø og brød utover våren og sommeren. Da kan det bli sommerbilder av spurvehaukene som hekker i nærheten. Tenk å få sjanse på bilder av den voksne spurvehaukhannen. Det hadde gjort seg. Vi får se.......

Norges sørligste haukugler

Helt siden nyttår har jeg hatt ukentlige møter med ei haukugle her i Lindesnes. Kun noen få steinkast fra Lindesnes fyr på vårt sydligste fastlandspunkt. Noen dager har den vært medgjørlig og sluppet meg inn på kort hold, mens den andre dager ikke har vært så samsarbeidsvillig. Uansett har det vært en stor opplevelse å ha en slik flott ugle i nærområdet.

Noen ganger har det sittet urørlig i en tretopp i "timesvis", mens den andre ganger har vært mer i jaktmodus. Spennende har det vært uansett.

Noen ganger har det vært solfylte vinterdager, mens det andre ganger har vært mer overskyet og flatt lys.

Flere ganger har jeg tenkt på å starte musefangst og forsøke på skikkelige actionbilder, men det ble visst med tanken.

Uansett har det blitt mange flotte møter. Og som om det ikke var nok, har jeg fått oppleve haukugla også i Lyngdal og Kvinesdal nå i høst og vinter. Jeg har ikke mye kjennskap til denne arten, men mitt håp er at de lokale fuglene finner hverandre nå som det nærmer seg hekking. Kanskje noen med mer kunnskap om dette kan si om det er realistisk å håpe på hekking på Sørlandet.

Haukugla i Kvinesdal satt høyt i toppen av et tre på ei fersk hogstflate. Utrolig bra at moderne flathogst sparer igjen noen sittetrær.

Tilbake i oktober fikk jeg mitt første møte med haukugle i Lyngdal. I et nydelig lys med eikeskog i bakgrunnen fikk jeg festet den flotte ugla til brikka.

Men som sagt har det blitt flest møter med ugla her i Lindesnes. Takk til Alf som har varslet meg om observasjoner!

Nå har det gått noen dager siden jeg sist så ugla her i Lindesnes. Jeg håper på nye møter og sier velkommen igjen!

Mitt Haukeparadis

Normalt sett bruker jeg ordet paradis i en helt annen sammenheng, men med den aktiviteten som har vært det siste på åteplassen vår, synes jeg at haukeparadis er en rett betegnelse.

Den voksne hannen har vist seg fram noen ganger, selv om den aldri sitter lenge. Men den nye hunnen som har holdt seg hos oss i et par uker nå, er hannens rake motsetning. Hun sitter og sitter og sitter hvis hun først har blitt trygg. Rekorden er 8,5 timer. De siste to gangene jeg har vært i bua har det vært godvær med fint vinterlys, og hunnfuglen har vist seg fra sin beste side.

Knut har vært heldig og har opplevd 3 hauker nede samtidig. Det har jeg til gode å oppleve.

Men jeg klager aldeles ikke av den grunn. Det er rett og slett en nytelse å studere disse kraftfulle og likevel elegante rovfuglene. Det er tredje sesongen vi holder på med foring på denne plassen og noen ganger lurer jeg på om det er en av ungfuglene vi tidligere har hatt her som nå kommer tilbake i voksendrakt.

For noen uker siden tok jeg opp en ny sittepinne som jeg synes er veldig fin. Denne har jeg plassert litt lenger fra bua enn den store sittestokken. Foreløpi har jeg ikke opplevd å få hauk på den nye pinnen, men Knut har hatt både ungfugl og den voksne hannen der. Så jeg får bare holde på - en dag lykkes det vel. Nedenfor et bilde av den nye sittepinnen i fint morgenlys.

Nedenfor følger noen av bildene fra de to siste møtene med den nye hunnhauken.

På det siste bildet ser vi rengjøring av nebb og klør - en viktig oppgave etter måltidet.

Noen av bildene er croppet endel, det gjelder særlig fluktbildene. Forøvrig er det stort sett bare mindre cropping som er foretatt. Bildene kommer hovedsakelig rett fra kamera, så de er ikke vært utsatt for fulgod etterbehandling. Ellers forsøker jeg å holde iso'en så lav som mulig. Og uansett tar jeg noen bilder på lav iso når lyset er godt og jeg allerede har sikret meg bilder av hauken. Skal det lages forstørrelser kan det jo være greit å ha et så godt utgangspunkt som mulig med lite støy i bildet.

Ja, dette var et lite innblikk fra haukeparadiset vårt nå i februar. Vi håper aktiviteten fortsetter utover ettervinteren.

Willy