tirsdag 9. august 2011

På spurvehaukens hjemmebane

Som nevnt i et tidligere innlegg, har vi hatt et lite prosjekt med spurvehaukene som hekket i nærheten av fotoskjulet vårt for hønsehauken. Hunnen og ungene var trofaste gjester i fjor høst mens vi ventet på at hønsehauken skulle komme.

I år har spurvehaukparet fått frem 5 unger, og vi har et stort håp om at vi skal få se mer til denne familien utover høsten. Sammen med Knut har vi hatt et lite prosjekt i nærheten av reiret som ligger inne i et granholt. Jeg fikk dessverre ikke så mye tid der oppe, det ble faktisk med ett besøk. Denne dagen var ungene blitt så store at de forlot reiret for første gang. Knut var på plass tidligere enn jeg, og han fikk se flere av ungene ta sine første vingeslag ut i den store verden. Da jeg kom litt senere på morgenen, var det bare 1 unge igjen. Etter en lang stund med mye lokking fra foreldrene, forlot den siste ungen reirskåla og flakset til et tre noen meter unna. Da kom hannen og avleverte et bytte til ungen. Slik så det iallefall ut for meg.








Hunnen aksepterte oss fotografer i nærheten, og vi fikk noen fotomuligheter. Den var nærmest tillitsfull. Bildene viser tydelig at dette er inne i granskauen med mye kvist og kvast. På mange måter er dette interessante bilder, for det viser spurvehauken i sitt rette element nå på sommeren. Den tette granskogen byr på sikkerhet, for ikke så langt unna holder hønsehauken til.

Jeg fikk ikke bilder av hannen denne gangen, så jeg håper den dukker opp på åteplassen etterhvert.

Trebåter, del II

Liv etter døden? Dette er et eksistensielt spørsmål som har opptatt mennester gjennom alle tider. Hver og en av oss får gjøre seg opp en mening om dette. Uansett finner vi i naturen mange eksempler på at selv når døden inntreffer, er det ikke slutt.

Vi mennesker har til alle tider vært opptatt av å finne materialer i naturen til å lage redskap. Fram til for noen få tiår siden var det tre som ble benyttet til båter. Etter plastens inntog, blir det produsert stadig færre trebåter. Mange av trebåtene begynner etterhvert å oppnå en respektabel alder og hvem vet hvor lenge trebåtene er et vanlig syn langs kysten.

Ingen plastbåt kan måle seg mot en vakker trebåt, enten den er skinnende ny og lys i treet eller den har fått patina etter mange års bruk. Treet er dødt, men lever videre i mange tiår med rett vedlikehold.

Når jeg kommer over en fin trebåt i rett lys, må jeg bare forevige den. Nedfor kommer et par ferske trebåtbilder fra Lindesnes.

Jeg håper at jeg med mine bilder kan være med på å gi trebåten evig liv.




torsdag 4. august 2011

Kveld i Hubroland

Etterhvert som listen med fotograferte rovfugler har blitt lengre, har jeg lekt med tanken om å få oppleve hubroen - uglenes konge. En mystisk jeger som er fryktet av de fleste fuglene, også mange rovfugler. Når sjansen byr seg hos noen kjente som har en godt etablert plass, er jeg ikke sen om å takke ja.
En natt i hubroens rike er verdt noen timers kjøring og et tungt hode dagen derpå som følge av lite søvn.

Den beste tiden å fotografere er naturlig nok rundt St.Hans. Jeg tar turen et par uker senere. Kveldene har blitt noe kortere, men er jeg heldig får jeg oppleve hubroen før nattemørket setter inn for alvor.

Jeg blir guidet opp til fotobua av en av de som har plassen. Rype og kråke blir godt bundet fast. Det ville jo vært irriterende om hubroen stakk av med lokkematen med en gang. Klokken 22 senker roen seg i bua. Jeg er ferdig med alle nødvendige ærend og fått i meg litt sjokolade og drikke for å skjerpe sansene. Nistemat og drikke er satt klart slik at jeg ikke skal lage så mange unødvendige lyder. Tisseflaska er også gjort klar, og soveposen er lagt på plass dersom øyelokkene blir for tunge.

Jeg er døsig allerede kl. 22.30 og gjør mitt ytterste for å være konsentrert. Minuttene snegler seg av sted og ingen hubro viser seg. Kanskje må jeg innstille meg på å vente til nattemørket før den kommer? Jeg fokuserer på den ene sittegreinen og håper at den setter seg der. Like før kl. 23 kommer den lydløst og raskt og setter seg på berget. Jeg tar et par bilder med en gang for å sikre meg. Det naturlige lyset er fortsatt rimelig bra og sammen med blitzen burde bildene bli bra. Jeg må bare sjekke bildene på skjermen og konstaterer med lettelse at det ser bra ut. Turen er reddet. Først går hubroen opp til kråka og deretter opp til rypa. Rype har den vel neppe sett før, så det er kråka som først blir offer for det kraftige nebbet. Etter omlag 20 minutter er besøket forbi. Hubroen tar til vingene og forsvinner ut i kvelden.

Jeg blir sittende noen minutter til, før jeg slenger med nedpå. Øynene er så ubegripelig tumge. Jeg døser av og våkner etter en halvtime av lyder som ikke kan være noe annet enn en hubro som river og sliter i utlagt åte. Det er blitt ordentlig mørkt og øynene mine har store problemer med å fokusere. Jeg er bare sååå trøtt. Utrolig nok klarer D3s'en å fokusere og nyinnkjøpt blitz gjør at jeg får noen ok nattebilder.  Besøket varer ikke så lenge, og jeg legger med nedpå på nytt. Det samme gjentar seg et par ganger; jeg sovner og vokner en times tid senere av de samme lydene - en hubro som mesker seg i mørt kjøtt. Til og med i 3-tiden på natten får jeg et par bilder med autofokusen. Manuell avstandsinnstilling viser seg veldig vanskelig. Det blir uskarpe bilder som resultat. Midt på natten blir også rypa offer for den sultne hubroen.

Jeg blir sittende i fotoskjulet frem til kl. 08.30 uten at hubroen viser seg på morgenkvisten. Før jeg begir meg ned til bilden, går jeg gjennom bildene og konstaterer at dette har vært en suksess. En herlig følelse! Bare det å stirre inn i de store gule hubro-øynene var verdt hele turen. En stor takk til fotovennene i vest som gjørde dette mulig.