Kveld i Hubroland

Etterhvert som listen med fotograferte rovfugler har blitt lengre, har jeg lekt med tanken om å få oppleve hubroen - uglenes konge. En mystisk jeger som er fryktet av de fleste fuglene, også mange rovfugler. Når sjansen byr seg hos noen kjente som har en godt etablert plass, er jeg ikke sen om å takke ja.
En natt i hubroens rike er verdt noen timers kjøring og et tungt hode dagen derpå som følge av lite søvn.

Den beste tiden å fotografere er naturlig nok rundt St.Hans. Jeg tar turen et par uker senere. Kveldene har blitt noe kortere, men er jeg heldig får jeg oppleve hubroen før nattemørket setter inn for alvor.

Jeg blir guidet opp til fotobua av en av de som har plassen. Rype og kråke blir godt bundet fast. Det ville jo vært irriterende om hubroen stakk av med lokkematen med en gang. Klokken 22 senker roen seg i bua. Jeg er ferdig med alle nødvendige ærend og fått i meg litt sjokolade og drikke for å skjerpe sansene. Nistemat og drikke er satt klart slik at jeg ikke skal lage så mange unødvendige lyder. Tisseflaska er også gjort klar, og soveposen er lagt på plass dersom øyelokkene blir for tunge.

Jeg er døsig allerede kl. 22.30 og gjør mitt ytterste for å være konsentrert. Minuttene snegler seg av sted og ingen hubro viser seg. Kanskje må jeg innstille meg på å vente til nattemørket før den kommer? Jeg fokuserer på den ene sittegreinen og håper at den setter seg der. Like før kl. 23 kommer den lydløst og raskt og setter seg på berget. Jeg tar et par bilder med en gang for å sikre meg. Det naturlige lyset er fortsatt rimelig bra og sammen med blitzen burde bildene bli bra. Jeg må bare sjekke bildene på skjermen og konstaterer med lettelse at det ser bra ut. Turen er reddet. Først går hubroen opp til kråka og deretter opp til rypa. Rype har den vel neppe sett før, så det er kråka som først blir offer for det kraftige nebbet. Etter omlag 20 minutter er besøket forbi. Hubroen tar til vingene og forsvinner ut i kvelden.

Jeg blir sittende noen minutter til, før jeg slenger med nedpå. Øynene er så ubegripelig tumge. Jeg døser av og våkner etter en halvtime av lyder som ikke kan være noe annet enn en hubro som river og sliter i utlagt åte. Det er blitt ordentlig mørkt og øynene mine har store problemer med å fokusere. Jeg er bare sååå trøtt. Utrolig nok klarer D3s'en å fokusere og nyinnkjøpt blitz gjør at jeg får noen ok nattebilder.  Besøket varer ikke så lenge, og jeg legger med nedpå på nytt. Det samme gjentar seg et par ganger; jeg sovner og vokner en times tid senere av de samme lydene - en hubro som mesker seg i mørt kjøtt. Til og med i 3-tiden på natten får jeg et par bilder med autofokusen. Manuell avstandsinnstilling viser seg veldig vanskelig. Det blir uskarpe bilder som resultat. Midt på natten blir også rypa offer for den sultne hubroen.

Jeg blir sittende i fotoskjulet frem til kl. 08.30 uten at hubroen viser seg på morgenkvisten. Før jeg begir meg ned til bilden, går jeg gjennom bildene og konstaterer at dette har vært en suksess. En herlig følelse! Bare det å stirre inn i de store gule hubro-øynene var verdt hele turen. En stor takk til fotovennene i vest som gjørde dette mulig.

Hekkende spurvehauk

Haukene rundt om har unger i reiret for tiden. I nærheten av åteplassen vår har Glenn funnet reiret til spurvehaukene. Det er 4 små i reiret som ligger midt i en granskog, kanskje 12-13 meter over bakken.
Vi har forsøkt å få bilder av foreldreparet, men det er ikke så lett så lenge det er både store og små greiner som sperrer for utsikten. Men like fullt er det fantastisk å få være vitne til familielivet til disse flotte fuglene.

Her sitter hunnen på reiret. Både hunnen og reiret er stort. Jeg tipper dette er samme hunnen som besøkte åteplassen vår (som er i nærheten) i fjor høst sammen med to av ungfuglene. Vi håper at de kommer tilbake når vi igjen starter foringen som tiltrekker seg småfugl opp til skjærens størrelse. Det var fantastisk å følge spurvehaukens jakt etter småfuglene, det gikk i en enorm fart med utrolig presisjon.

Her ser vi uglemor, en flott fugl. Og nedenfor følger bilder av fjorårets avkom.

Foreløpig har jeg ikke fått fotografert hannen, men det håper jeg skal lykkes med det første. Men nærbilder kan jeg nok ikke håpe på før til høsten.

Kattugler del II

I helga var det familietur til Danmark, uten speilrefleks etter ønske fra kona. Jeg blir visst litt "fjern" når jeg tar med gromkameraet på tur. - Noen som skjønner hva jeg mener? Selvfølgelig så jeg rovfugl overalt, diverse våker, hauker og ugler. Med kompaktkamera med vidvinkelobjektiv var det ingen vits i å ta bilder.

Så snart vi kom hjem igjen var jeg derfor sugen etter å se til kattuglene. I den ene kassen var det stille og rolig, men i den andre kassen hadde Knut vært kvelden før. Der hadde han sett den ene ungen fly ut fra kassa. Dermed burde de være i området. Spent beveget jeg meg opp til kassa, men det virket veldig stille. Jeg gir meg ikke så lett og begynner å bevege meg litt ovenfor kassa i det bratte terrenget. Plutselig ser jeg en av de voksne uglene fly avsted på omlag 30 meters avstand. Jeg tar peiling på stedet den fløy ut fra. Framme på stedet ser jeg ingen unger, men her burde de jo være. Etter nitidig leting, får jeg plutselig øye på en av dem i et tre omlag to-tre meter fra bakken. Perfekt! Det tar endel bilder, mens jeg hører svarttrostene varsle i nærheten. Uglemor sitter nok og følger med sine små! Etter en stund får jeg også øye på den andre ungen litt lenger oppe i et nabotre. Plutselig tar den største ungen til vingene og seiler nedover mot kassa. Jeg følger forsiktig etter og får noen bilder av ungen på bakken. Jeg er fornøyd og forlater uglefamilien for i år. Forhåpentligvis møtes vi igjen et annet år!

Før jeg avslutter dette innlegget helt, må jeg bare ta med et par av bildene tatt for en ukes tid siden mens ungene fortsatt var i kassa. De som leste mitt forrige blogginnlegg husker at jeg noen ganger zoomet meg litt for mye inn på ugla slik at jeg kuttet litt av den flotte fuglen. Dette måtte forbedres. Uglemor er nokså urolig når hun omsider kommer til kassa denne kvelden. Til slutt prøver hun seg likevel og jeg fyrer løs. De første bildene sitter ganske bra, men det er noen fluktbilder jeg er ute etter. Uten at jeg helt vet hvorfor zoomer jeg meg inn fra 200mm til 300mm. Da skjer det selvfølgelig igjen. Jeg er noen hundredels sekunder for sent ute, og hva skjer? Jo selvfølglig kutter jeg litt av hodet i det uglemor flyr ut i natten igjen. Når skal jeg lære???

Men likevel, fine opplevelser har jeg hatt med uglene. Og noen bilder har det blitt. Og den som kanskje er mest glad for at jeg heretter blir hjemme om kveldene, er fruen. Om ikke så lenge er det sommerferie, og da får vel familien få enda større prioritet enn nå. Kanskje det da kan bli mer tid til villmarksopplevelser med barna. Det er også noe som er flott å forevige. Ha ei fin uke, alle naturfotografer!